Dialekt, nynorsk eller kebabnorsk: Hva er "ekte" norsk? | Norwegian Listening Practice B1-B2 Ep. 30

# Manus Hei alle sammen, og hjertelig velkommen til en helt spesiell episode! I dag feirer vi nemlig et jubileum. Dette er **episode 30** av podkasten vår, og jeg vil starte med å si tusen takk til alle dere som har fulgt med så langt. Om du har vært med siden episode 1 eller om dette er din første gang, så er jeg utrolig glad for at du lytter. Jeg heter Erlend og dette er Way 2 Norway. I dag skal vi snakke om noe som både er det morsomste og det mest frustrerende med å lære seg norsk: Nemlig **dialekter**. Tenk deg dette scenariet: Du har studert norsk i mange måneder. Du har sittet med lærebøkene dine, du har brukt apper, og du har kanskje sett på nyhetene på NRK. Du føler deg endelig trygg. Du har kontroll på verbene, du vet forskjellen på «en» og «ei», og du snakker det du tror er perfekt norsk. Så lander du på flyplassen i Bergen, Stavanger eller kanskje i Trondheim. Du går bort til en person for å spørre om veien, og plutselig føles det som om du er i et helt annet land. Personen svarer deg med lyder og ord du aldri har sett i læreboka di. Dette kaller vi ofte for **dialektsjokket**. Det er det øyeblikket der mange studenter mister litt selvtillit og tenker: «Har jeg lært helt feil? Snakker de ikke norsk her?» Sannheten er at du har lært helt riktig, men du har lært det vi ofte kaller for «bokmålsnært talemål». Dette er språket man ofte hører rundt Oslo, og det er det språket som ligner mest på det vi skriver. Men her er den store hemmeligheten om Norge: **I Norge finnes det ikke ett "riktig" talespråk.** I mange andre land, som for eksempel Frankrike eller England, finnes det ofte en «standard» eller en «fin» måte å snakke på. Hvis du vil jobbe i TV eller være politiker der, må du ofte snakke på en bestemt måte. Slik er det ikke i Norge. Her er dialekten din en del av din identitet og din stolthet. Enten du er statsminister, nyhetsoppleser eller professor, så snakker du din egen dialekt – med de ordene og den melodien du vokste opp med. Det betyr at i Norge er det faktisk **dialekt som er kongen**. Vi har ikke én fasit for hvordan man skal snakke, og det er noe du som lærer norsk bare må akseptere – selv om det kan være vanskelig i starten. I dagens episode skal vi prøve å gjøre dette språkkaoset litt lettere å forstå. Vi skal se på hvorfor vi har så mange dialekter, hva som er forskjellen på bokmål og nynorsk, og ikke minst hva i alle dager «kebabnorsk» er for noe. Målet mitt er at du etter denne episoden skal føle deg litt mer forberedt neste gang du møter en nordmann som ikke snakker akkurat slik som læreren din gjør. Arbeidsheftet for denne videoen får du på Patreon, linken er i beskrivelsen under! Da setter vi i gang med historien bak de norske dialektene! For å skjønne hvorfor vi har et sånt enormt språkkaos i et land med bare fem og en halv million mennesker, må vi se på to ting: hvordan landet vårt ser ut, og hvem som har bestemt over oss opp gjennom historien. La oss starte med kartet. Hvis du ser på Norge ovenfra, ser du ikke bare skog og vann, men enorme fjellkjeder og dype, lange fjorder. I dag har vi tunneler, broer og internett, men gå 200 eller 300 år tilbake i tid. Da var geografi det samme som **isolasjon**. Hvis du bodde i en trang dal på Vestlandet, var det utrolig vanskelig å besøke naboen i dalen ved siden av. Du måtte kanskje klatre over et fjell eller ro i timevis på en fjord. Dette førte til at folk i hver eneste lille dal eller fjordarm utviklet sin egen måte å snakke på. Språket fikk utvikle seg i fred, uten påvirkning fra andre. Det er derfor vi i dag kan høre forskjell på folk som bor bare noen få kilometer fra hverandre. De har ulik «melodi», de bruker ulike ord for «jeg» eller «ikke», og de har ulike lyder. Naturen vår har rett og slett fungert som en slags fabrikk for dialekter. Men det er ikke bare fjellene som har skylda. Vi må også snakke litt om historien vår med Danmark. Norge var i union med Danmark i over 400 år, og i løpet av den tiden ble dansk det offisielle skriftspråket vårt. Alle som hadde makt – prester, dommere og rike embetsmenn – skrev dansk og prøvde å snakke noe som lignet på dansk. Men ute i distriktene, blant bønder og fiskere, fortsatte folk å snakke sine gamle norske dialekter. Dette skapte en veldig spesiell situasjon. Da Norge ble fritt i 1814, hadde vi et skriftspråk som var nesten helt dansk (det som i dag har blitt til Bokmål), men vi hadde hundrevis av talespråk som var ekte norske. I mange andre land, som for eksempel Frankrike, prøvde staten å tvinge alle til å snakke som i hovedstaden. De ville fjerne dialektene fordi de ble sett på som «bondsk» eller «simpelt». I Norge skjedde det motsatte. Etter hvert som vi bygde vår egen nasjon, begynte vi å se på dialektene som noe verdifullt. De ble et symbol på det ekte norske – det som var fritt fra dansk påvirkning. Dette har skapt en enorm **stolthet og identitet**. I Norge i dag er dialekten din ditt «hjem». Det er din måte å vise hvem du er på. Hvis en person fra Stavanger flytter til Oslo, vil han nesten aldri prøve å legge om til Oslo-dialekt for å passe inn. Tvert imot, han vil ofte snakke enda tydeligere dialekt for å vise hvor han kommer fra! Vi bøyer ikke nakken for hovedstaden når det gjelder språket vårt. Denne aksepten for dialekter gjør Norge helt unikt, men som vi skal se, skaper det også noen utfordringer når vi møtes på TV eller i politikken. Nå som vi har sett på hvordan fjell og fjorder skapte disse forskjellene, må vi snakke om hvordan vi bruker språket vårt i dag. I mange land finnes det en usynlig regel: Hvis du skal ha en viktig jobb, må du snakke «pent». Du må kanskje legge bort din lokale dialekt og lære deg en standardmåte å snakke på for å bli tatt på alvor. Men i Norge er det nesten motsatt. Tenk over dette: Hvis du ser på nyhetene på NRK, som er den nasjonale kanalen i Norge, vil du høre nyhetsopplesere som snakker alt fra brei nordnorsk til syngende sørlandsk. Dette er helt normalt for oss. Vi forventer faktisk at folk skal bruke dialekten sin, også når de har profesjonelle roller. Det samme gjelder i politikken. Vi har hatt statsministre som har snakket veldig tydelig dialekt fra Trøndelag, Vestlandet eller Nord-Norge. Ingen ber dem om å snakke «oslo-norsk» for å virke smartere eller mer seriøse. Dette er en stor forskjell fra for eksempel Storbritannia eller Frankrike. I England har man det man kaller «Received Pronunciation», en type engelsk som ofte knyttes til overklassen og de beste universitetene. Mange føler at de må lære seg denne måten å snakke på for å få de beste jobbene. I Norge har vi rett og slett ingen «overklasse-dialekt». Vi har ikke en måte å snakke på som automatisk betyr at du er rikere eller bedre utdannet enn andre. Hvorfor har det blitt slik? Det handler om det vi snakket om i forrige episode: **tillit og folkelighet**. I Norge liker vi ikke folk som «later som» de er noe annet enn det de er. Hvis en politiker fra en liten by i Nord-Norge plutselig begynte å snakke som en person fra beste vestkant i Oslo, ville folk i hjembyen hans tenkt at han hadde blitt «høy på pæra». De ville sluttet å stole på ham. Ved å beholde dialekten sin, viser politikeren at han husker hvor han kommer fra, og at han fortsatt er en av «folket». Denne aksepten for dialekter skaper en følelse av nærhet og likhet. Det fjerner en barriere mellom de som bestemmer og de som blir bestemt over. Når sjefen din snakker den samme dialekten som deg, eller en annen dialekt som høres uformell ut, føles det lettere å snakke med ham eller henne. Det bidrar til den flate strukturen vi har i det norske arbeidslivet, som vi har snakket om tidligere i podkasten. For deg som lærer norsk, betyr dette to ting. For det første betyr det at du må trene øret ditt til å forstå mange ulike varianter, fordi folk ikke kommer til å legge om for din skyld. Men for det andre betyr det også noe positivt: Du trenger ikke å bekymre deg for å snakke «perfekt» eller nøyaktig som i læreboka. Nordmenn er vant til språklig mangfold. Vi er vant til at folk snakker forskjellig, og vi setter pris på at du prøver å gjøre språket til ditt eget. Men selv om vi har stor frihet i hvordan vi *snakker*, så har vi noen veldig strenge regler for hvordan vi skal *skrive*. Og det er her det virkelig begynner å bli komplisert. For hvorfor har vi egentlig to forskjellige skriftspråk i Norge? Nå skal vi se nærmere på noe som også er ganske relevant og viktig og faktisk ganske debattert i Norge, nemlig at vi skal snakke om Bokmål og Nynorsk. Vi kan ikke ha en episode om det norske språket uten å snakke om det som ofte forvirrer studenter aller mest: Hvorfor har vi to forskjellige måter å skrive norsk på? Hvis du har sett på skilt, lest offisielle dokumenter eller kanskje sett på tekstingen på TV, har du sikkert lagt merke til at ordene forandrer seg. Noen steder står det «jeg», andre steder står det «eg». Noen skriver «ikke», mens andre skriver «ikkje». Dette er ikke to forskjellige språk, men to offisielle **skriftspråk**: Bokmål og Nynorsk. Og for å forstå hvorfor det er sånn, må vi gå tilbake til 1800-tallet, rett etter at Norge ble fritt fra Danmark. Som vi lærte tidligere, skrev alle i Norge dansk på den tiden. Men etter hvert som nasjonalfølelsen vokste, var det mange som mente at et fritt land burde ha sitt eget norske skriftspråk. Det oppsto to forskjellige løsninger på dette problemet. Den ene veien var å ta det danske språket og gradvis endre det slik at det passet bedre til hvordan folk i byene snakket. Dette ble til det vi i dag kaller **Bokmål**. Det er det språket de aller fleste lærer når de begynner på norskkurs, og det er det dominerende språket i media og i de største byene. Men så hadde vi en mann som het **Ivar Aasen**. Han var en språkforsker som mente at Bokmål var altfor dansk. Han ville finne det «ekte» norske språket. Så hva gjorde han? Han gjorde noe helt fantastisk: Han pakket sekken sin og begynte å gå. Han reiste på kryss og tvers over hele Norge, spesielt i distriktene og på Vestlandet. Han satt på kjøkkenet hos bønder og fiskere, hørte på hvordan de snakket, og samlet inn tusenvis av ord og bøyninger fra de gamle dialektene. Basert på alle disse dialektene bygde han et helt nytt skriftspråk som han kalte Landsmål – det vi i dag kaller **Nynorsk**. Tanken hans var at dette språket skulle være en slags fellesnevner for alle de norske dialektene. Nynorsk er altså ikke en dialekt, men et skriftlig system som er bygget på dialektene våre. I dag er begge disse formene likestilte i Norge. Det betyr at staten må svare deg på Nynorsk hvis du skriver til dem på Nynorsk. I skolen må alle norske elever lære begge to, selv om de har én av dem som hovedspråk. Dette skaper ofte mye debatt i Norge – mange elever synes det er vanskelig å lære to måter å skrive på, mens andre mener det er en viktig del av kulturarven vår. Det fine med dette systemet er **valgfriheten**. Hver enkelt kommune kan selv velge hvilken målform de skal bruke i skolen og i administrasjonen. Hvis du reiser til Bergen eller Stavanger, vil du se mye mer Nynorsk enn hvis du er i Oslo eller i Hamar. For deg som lærer norsk, er mitt råd: Ikke få panikk! Du trenger ikke å lære deg å skrive begge to flytende med en gang. De aller fleste begynner med Bokmål, og det er helt greit. Men ved å vite litt om Nynorsk, vil du forstå hvorfor språket forandrer seg når du reiser rundt i landet, og du vil forstå de historiske røttene til de ordene du hører hver dag. Men språket vårt står aldri stille. Det handler ikke bare om gamle tradisjoner og Ivar Aasen. I byene våre vokser det nemlig frem helt nye måter å snakke på, og det skal vi se nærmere på nå når vi skal snakke om sosiolekter og «kebabnorsk». Vi har snakket mye om de geografiske forskjellene – altså at folk snakker ulikt fordi de bor på forskjellige steder i landet. Men det finnes også en annen type forskjeller som er veldig spennende, og det er det vi kaller **sosiolekter**. En sosiolekt er en måte å snakke på som ikke handler om hvor du bor, men om hvem du er, hvilken utdanning du har, og hvilken sosial klasse du tilhører. Det tydeligste eksemplet på dette finner vi i Oslo. Oslo har tradisjonelt vært en delt by, med en «østkant» og en «vestkant». På vestkanten har folk historisk sett hatt mer penger og høyere utdanning, og her snakker man ofte en type norsk som ligger veldig tett opp til det skriftlige bokmålet. Det høres ofte litt mer formelt ut. På østkanten har arbeidsklassen holdt til, og her har språket vært mer «folkelig», med andre bøyninger og en annen melodi. Selv om disse forskjellene har blitt mindre med årene, kan du fortsatt ofte høre på en person fra Oslo hvilken del av byen de kommer fra bare ved å lytte til språket deres. Men i de siste tiårene har det vokst frem noe helt nytt i de norske storbyene, nemlig det vi kaller en **multietnolekt** – eller på folkemunne: **Kebabnorsk**. Dette er en måte å snakke på som har oppstått i miljøer der mange mennesker med ulik språkbakgrunn møtes. Kebabnorsk er i bunn og grunn vanlig norsk, men den er krydret med ord fra blant annet arabisk, tyrkisk, pashto og spansk. Ord som «kæbe» (jente), «lø» (dårlig/kjedelig) eller «wallah» (jeg lover) har blitt en del av språket til veldig mange ungdommer i Oslo, uavhengig av om de selv har innvandrerbakgrunn eller ikke. For mange voksne kan kebabnorsk høres rart ut, men for språkforskere er det et tegn på at det norske språket lever og utvikler seg. Det viser hvordan vi tar opp i oss nye impulser og skaper noe helt eget. Det handler om identitet og tilhørighet i et moderne, flerkulturelt Norge. I tillegg til påvirkningen fra andre land, ser vi en enorm bølge av engelske ord som skyller inn over det norske språket. Vi kaller det ofte for **anglifisering**. Ungdommer i dag bruker engelske ord nesten hele tiden. De sier ikke lenger at noe er «flaut», de sier at det er «cringe». De planlegger ikke ting, de tar det «random». De sier ikke «kult», de sier «nice». Mange er bekymret for at det norske språket skal forsvinne og bli erstattet av engelsk, men de fleste eksperter mener at vi bare låner ord der vi føler at de norske ordene ikke strekker til. Vi tilpasser de engelske ordene til norsk grammatikk – vi sier for eksempel «å gaite» (fra engelsk *gate*) eller «å snappe» (fra Snapchat). Dette viser at språket vårt ikke er en død ting som står stille i en ordbok. Det er i konstant endring. Det påvirkes av hvem vi bor sammen med, hvilke sosiale medier vi bruker, og hvilke filmer vi ser på. For deg som lærer norsk, kan dette føles frustrerende fordi «reglene» endrer seg hele tiden, men det er også det som gjør det så spennende! Du lærer ikke bare et system av regler, du lærer et levende uttrykk for hvordan folk lever livene sine i dag. Nå som vi har sett på alt dette kaoset av dialekter, skriftspråk og nye by-språk: Hvordan i alle dager skal du som student klare å navigere i dette? Jeg skal prøve å gi deg en liten overlevelsesguide. For det første: Ingen grunn til panikk! Jeg skjønner veldig godt hvis du nå sitter og tenker: «Hvordan i alle dager skal jeg klare å lære meg alt dette?» Det er helt naturlig å føle seg litt overveldet når man hører om to skriftspråk, hundrevis av dialekter og ungdommer som snakker en blanding av norsk, arabisk og engelsk. Men ta det helt med ro – her kommer din personlige **overlevelsesguide** for det norske språkkaoset. Mitt første og viktigste tips til deg er dette: **Lytt til melodien, ikke bare ordene.** Norsk er et veldig musikalsk språk. Hver dialekt har sin egen unike rytme og sang. Ofte er det melodien som forteller deg mest om hva en person prøver å si, og hvor de kommer fra. I starten bør du ikke stresse med å forstå hvert eneste lille ord. Prøv heller å få tak i sammenhengen. Hvis du forstår «viben» og konteksten i samtalen, vil hjernen din automatisk begynne å fylle ut de manglende ordene etter hvert. For det andre: Lær deg å kjenne igjen noen få **«nøkkelord»** som avslører dialekten. Det er spesielt to ord som forandrer seg mye: ordet for «jeg» og ordet for «ikke». Hvis du hører noen si «æ» eller «i» i stedet for «jeg», eller «ikkje» eller «itte» i stedet for «ikke», så har du allerede fått et kjempebra spor! Vi må også snakke om den berømte **R-lyden**. I Norge er vi delt i to: de som har «rulle-r» (som i Oslo eller Nord-Norge) og de som har «skarre-r» (som i Bergen og Stavanger). Hvis du lærer deg å skille mellom disse to hovedgruppene, blir det mye lettere å plassere folk på kartet. Det er som å ha et kompass for ørene dine! Et ordeksempel her er ordet “rulle”. Jeg, som kommer fra Oslo, sier “rulle” med en rulle R, RRRRR. En person som har skarre-r vil si ordet “rulle” med en RRRRR. Hører du forskjellen? RRRrr og RRRrr Mitt tredje tips handler om **eksponering**. Du må tørre å utsette deg for dialekter som ikke er «lærebok-norsk». Ikke bare se på de mest formelle nyhetene. Bruk NRK TV! Se på serier som foregår i andre deler av landet. Hvis du ser på en serie fra Nord-Norge eller Vestlandet, vil du først trenge undertekster, men etter noen episoder vil du merke at øret ditt begynner å venne seg til de nye lydene. Det finnes også utrolig mange bra podkaster fra ulike byer i Norge – prøv å høre på en bergenser eller en trønder snakke om hobbyene sine. Og her er en liten hemmelighet som kanskje vil trøste deg: **Selv nordmenn forstår ikke alltid hverandre!** Hvis en person fra en veldig liten bygd i Setesdal snakker med en person fra indre Finnmark, kan de faktisk ha store problemer med å skjønne hverandre. Det er helt lov å si: «Unnskyld, kan du si det en gang til litt saktere?». Vi nordmenn vet at språket vårt er komplisert, og vi blir bare glade når du viser interesse for dialekten vår. Det viktigste er at du ikke mister motet. Se på dialektene som en utfordring, som et spill eller et puslespill. For hver gang du forstår en ny dialekt, åpner du en ny dør inn til den norske kulturen. Du lærer ikke bare ord, du lærer å kjenne menneskene bak ordene. Nå nærmer vi oss slutten på denne jubileumsepisoden, og i den siste delen skal vi oppsummere alt vi har lært og se litt på hva fremtiden bringer for det norske språket. Er du klar for en siste avrunding? Vi har reist gjennom dype fjorder og over høye fjell for å forstå hvorfor nordmenn nekter å snakke likt. Vi har hilst på Ivar Aasen og hans livsverk, nynorsken, og vi har sett hvordan ungdom i Oslo skaper nye ord og uttrykk gjennom kebabnorsk og engelske lånord. Hvis det er én ting jeg håper du tar med deg fra denne timen, så er det dette: Det norske språket er ikke en fastlåst regelbok. Det er et levende, pustende kart over historien vår og menneskene som bor her. Dialektene våre er ikke støy eller feil – de er selve ryggraden i den norske identiteten. De er et bevis på at vi verdsetter det lokale, det folkelige og det ekte. Mange spør meg: «Hva skjer med det norske språket i fremtiden? Vil engelsk ta over alt? Vil dialektene forsvinne fordi alle ser på de samme filmene på YouTube og TikTok?» Det er sant at språket endrer seg raskere enn før. Vi ser at noen av de mest spesielle ordene i de små dialektene er i ferd med å forsvinne, og at de unge i dag snakker mer likt hverandre enn besteforeldrene deres gjorde. Men samtidig ser vi en enorm stolthet. Nordmenn kjemper for retten til å bruke språket sitt, enten det er i tekstmeldinger, i sanger på radio eller i viktige debatter på Stortinget. Språket vårt er vår måte å fortelle verden hvem vi er, og den stoltheten tror jeg sitter så dypt at dialektene vil overleve i lang, lang tid – selv om de kanskje endrer seg litt underveis. For deg som lærer norsk, vil jeg si: **Gratulerer med innsatsen!** Du har valgt å lære deg et språk som er litt som en vill og vakker norsk fjord – det er utfordrende, det er uforutsigbart, men det er også utrolig vakkert når du begynner å mestre det. Ved å lære deg å forstå dialekter, lærer du ikke bare å kommunisere; du lærer å forstå hjertet i den norske kulturen. Du viser respekt for folks bakgrunn, og du vil merke at nordmenn åpner seg på en helt annen måte når de merker at du forstår deres naturlige talemål. Dette har vært episode 30, og det føles som en stor milepæl. Jeg vil takke deg for at du har vært med på denne reisen gjennom 30 ulike temaer om Norge og som er relevant for norsken din! Tusen takk for at du lytter, takk for alle tilbakemeldinger, og lykke til med norsktreningen videre. Hvis du vil øve litt ekstra, kan du sjekke ut arbeidsheftet og de andre videoen på youtube, eller du kan gå til Patreon og sjekke ut ressursene jeg bruker med studentene mine! Vi snakkes og ha en fin dag! # Oppgaver ## 1. Viktige ord og uttrykk Her er en liste over de viktigste begrepene fra episoden. Kan du forklare dem med dine egne ord? | **Begrep** | **Forklaring** | | --- | --- | | **Dialektsjokk** | Følelsen av å ikke forstå noe når man møter en ny dialekt. | | **Talemål** | Språket slik det blir snakket (muntlig). | | **Skriftspråk** | Språket slik det blir skrevet (f.eks. Bokmål eller Nynorsk). | | **Målform** | En offisiell versjon av et skriftspråk (Bokmål eller Nynorsk). | | **Embetsmenn** | Personer med høye stillinger i staten (historisk viktig). | | **Sosiolekt** | En måte å snakke på som følger sosial klasse, ikke geografi. | | **Multietnolekt** | Språk som oppstår når mange kulturer og språk blandes (f.eks. Kebabnorsk). | | **Anglifisering** | Påvirkning fra engelsk språk i det norske språket. | | **Eksponering** | Det å utsette seg for noe (f.eks. å lytte mye til ulike dialekter). | --- ## 2. Forståelsesspørsmål Svar på disse spørsmålene for å sjekke om du fikk med deg innholdet i episoden: 1. **Hvorfor har Norge så mange dialekter sammenlignet med nabolandene våre?** 2. **Hva er forskjellen på hvordan man ser på dialekter i Norge kontra England eller Frankrike?** 3. **Hvem var Ivar Aasen, og hva var hans "misjon" på 1800-tallet?** 4. **Hva er forskjellen på Bokmål og Nynorsk når det gjelder opprinnelse?** 5. **Hva kjennetegner "Kebabnorsk", og hvem bruker det?** 6. **Hvilke tips gir podkasten for å lære seg å forstå dialekter bedre?** --- ## 3. Språkhjørnet: Dialekt-detektiven I Norge endrer små ord seg mye. Her er en tabell over de vanligste variantene. Prøv å lytte etter disse ordene neste gang du hører en nordmann snakke! | **Ordet "Jeg"** | **Ordet "Ikke"** | **Hvor i landet (omtrent)?** | | --- | --- | --- | | Jeg / Jæ | Ikke | Oslo / Østlandet | | Eg | Ikkje | Bergen / Vestlandet | | Æ | Ikkje | Nord-Norge / Trøndelag | | I | Ikkje / Itte | Møre og Romsdal / Innlandet | | E | Ikkje | Sørlandet | --- ## 4. Diskusjon og refleksjon (B2-nivå) Bruk disse spørsmålene til å trene på å argumentere og reflektere: - **Identitet:** Hvordan tror du dialekten din påvirker hvordan folk ser på deg i ditt hjemland? Er det det samme som i Norge? - **To skriftspråk:** Er det en fordel eller en ulempe for et lite land som Norge å ha to offisielle skriftspråk? Hvorfor? - **Språk i endring:** Mange er bekymret for at engelsk tar over for norsk. Er du enig i at dette er et problem, eller er det bare en naturlig utvikling? - **Høflighet:** Podkasten nevner at vi ikke har en "overklasse-dialekt". Tror du dette bidrar til mer likhet i samfunnet? --- ## 5. Oppgave: Lyttetrening Finn en video på NRK TV (f.eks. *Dagsrevyen* eller en serie som *Lykkeland* eller *Rådebank*). 1. Skriv ned tre ord som uttales annerledes enn det du har lært. 2. Prøv å gjette hvilken region personen kommer fra. 3. Prøv å etterligne (herme) melodien i setningene deres.