Intermezzo: To brødre, sorg og kjærligheten i mellom | Norwegian Listening Practice #52

# Manus Hei alle sammen, og hjertelig velkommen til Way 2 Norway! Jeg heter Erlend, og dette er podkasten for deg som vil lære norsk på en naturlig og effektiv måte – gjennom ekte temaer, ekte språk og ekte historier. Enten du er nybegynner eller har kommet langt, er målet mitt å hjelpe deg å bli tryggere og bedre i norsk. Hvis du er ny her, håper jeg du trykker «liker» og abonnerer på kanalen. Og vil du virkelig få mest mulig ut av læringen din? På Patreon finner du fullt manus, en grundig ordliste og et komplett oppgavehefte til hver eneste episode. Det er den perfekte måten å gjøre lyttingen om til ordentlig, aktiv læring. Lenken ligger i beskrivelsen. I dag skal vi gjøre noe litt annerledes enn vanlig. Vi skal snakke om en bok. Av og til kommer det en bok som setter seg fast i deg. En bok du ikke kan slutte å tenke på, selv uker etter at du har lagt den fra deg. For meg er Intermezzo av den irske forfatteren Sally Rooney en sånn bok. Og i dag vil jeg dele den med dere. I denne episoden skal vi se på hvem Sally Rooney er, og hvorfor hele verden leser bøkene hennes akkurat nå. Vi skal gå gjennom handlingen i Intermezzo – om to brødre i sorg, om kjærlighet på tvers av aldersforskjeller, og om alt det vakre og vanskelige ved å være menneske. Vi skal snakke om de store temaene boka tar opp, om symbolene som gjør den så rik – sjakken, hunden, det grønne hatt-problemet. Vi skal også snakke om hvorfor skjønnlitteratur er en av de aller beste måtene å lære norsk på. Du trenger ikke å ha lest boka for å være med. Faktisk håper jeg denne episoden gir deg lyst til å lese den. Den finnes på norsk, oversatt av Hilde Rød-Larsen. Da setter vi i gang! La meg begynne med å fortelle deg hvorfor denne episoden er litt spesiell for meg. Jeg leser mye. Det er en stor del av livet mitt, og jeg har snakket om det i tidligere episoder – om hvordan lesing var den viktigste delen av min egen reise da jeg lærte italiensk. Jeg er forelsket i bøker. Og av og til, kanskje en eller to ganger i året, kommer det en bok som faktisk forandrer noe inni meg. En bok jeg ikke kan slippe taket i. En bok jeg vil snakke om med alle jeg møter, om jeg så må presse den på dem. Intermezzo er en sånn bok for meg. Den ble utgitt i september 2024, og den er den fjerde romanen til den irske forfatteren Sally Rooney. Hvis du ikke har hørt navnet hennes før, så er du nok i mindretall. Sally Rooney er kanskje den mest leste samtidsforfatteren i verden akkurat nå. Hun er bare i begynnelsen av trettiårene, men hun har allerede skrevet bøker som har solgt millioner av eksemplarer over hele verden. «Samtaler med venner» og «Normal People» har gjort henne berømt – og «Normal People» ble til og med en stor TV-serie på BBC som mange har sett. Hun blir kalt millennial-generasjonens stemme. Det vil si at hun skriver om unge voksne i dag – mennesker mellom tjue og førti – og om alt det vanskelige ved å være menneske i vår moderne verden. Om kjærlighet. Om ensomhet. Om venner. Om jobb. Om penger. Om å prøve å finne mening i et liv som av og til kan føles meningsløst. Men i dag handler det ikke bare om en forfatter, eller en bok. Det handler om så mye mer. For en god roman åpner opp noe i oss. Den lar oss tenke over store spørsmål gjennom andre menneskers liv. Spørsmål om kjærlighet, om sorg, om familie, om hvem vi er, og hvem vi vil bli. Og det er nettopp dette Intermezzo gjør på en helt spesiell måte. I tillegg er det noe annet jeg vil si til deg som lærer norsk. Å lese skjønnlitteratur er en av de aller beste måtene å bli flink i norsk på. Det visste jeg fra min egen reise med italiensk. Og jeg har sagt det før: hvis du leser én roman på norsk i år, så har du tatt et stort steg fremover. Intermezzo finnes på norsk, oversatt av Hilde Rød-Larsen. Og det er en utmerket oversettelse, ifølge norske kritikere. Så la oss begynne der det hele begynner. Med kvinnen som har skrevet boka. For å forstå hvorfor Intermezzo er en så spesiell bok, må vi først forstå litt om kvinnen som skrev den. Sally Rooney ble født i 1991 i Castlebar, en liten by på vestkysten av Irland. Hun vokste opp i en helt vanlig irsk familie. Hun var en ekstremt flink elev, og hun studerte engelsk litteratur på Trinity College i Dublin, et av Irlands mest prestisjefulle universiteter. Senere tok hun en master i amerikansk litteratur. Hennes første roman, «Samtaler med venner», kom ut i 2017, da hun bare var tjueseks år gammel. Den ble en stor suksess. Men det var hennes andre bok, «Normal People» fra 2018, som gjorde henne til et internasjonalt fenomen. Boka ble en bestselger i mange land, ble nominert til den prestisjetunge Booker-prisen, og ble omgjort til en TV-serie på BBC som mange millioner mennesker har sett over hele verden. Etter dette ble det vanskelig å unngå Sally Rooney. Hun har vært på forsiden av store magasiner. Hun har blitt analysert i universitetsforelesninger. Hun har blitt elsket og hatet i sosiale medier. Folk har kalt henne alt fra «vår tids Jane Austen» til «overvurdert». Men hvorfor leser så mange henne? Jeg tror svaret ligger i hennes evne til å beskrive vår tid akkurat slik den føles. Hun skriver om unge voksne som har gått på gode universiteter, som har idealer og politiske meninger, som vil leve gode liv – og som likevel sliter med å finne kjærlighet, mening og fred i seg selv. Hennes karakterer er nesten alltid intelligente og artikulerte, men de er også dypt usikre. De prøver å være gode mennesker, men gjør hele tiden feil. Det er noe veldig gjenkjennelig i det. Hennes språk er også veldig spesielt. Tidligere bøker har et nedstrippet, presist språk – nesten kjølig på overflaten, men full av følelser under. Hun bruker ikke sitattegn rundt dialog, og dette gir teksten en flytende, nesten musikalsk kvalitet. Du må av og til lese en setning to ganger for å forstå hvem som snakker. Men når du venner deg til det, blir det vakkert. Selvfølgelig finnes det også kritikk. Noen mener hun bare skriver om privilegerte intellektuelle. Andre mener bøkene hennes ligner litt for mye på hverandre. Det er kanskje sant. Men med Intermezzo har hun gjort noe nytt. For første gang skriver hun om mannlige hovedpersoner. For første gang skriver hun om brødre. Og for første gang prøver hun ut et helt nytt språk i deler av boka – fragmentert, hakkende, nesten poetisk. Mange kritikere mener dette er hennes mest modne bok. Og jeg er enig. Så hva handler boka egentlig om? La meg presentere de viktigste personene først. For når du har dem i hodet, blir alt mye enklere å henge med på. I sentrum står to brødre. Peter og Ivan Koubek. Peter er trettito år gammel. Han bor i Dublin og jobber som menneskerettighetsadvokat. Han er vellykket, intelligent og veltalende. På overflaten har han alt han trenger. Men under overflaten sliter han. Han er avhengig av beroligende tabletter for å komme seg gjennom dagen. Han har et komplisert kjærlighetsliv. Og han har akkurat mistet faren sin. Ivan er tjueto år gammel. Han er Peters lillebror. Men de to brødrene kunne ikke vært mer forskjellige. Der Peter er sikker og sjarmerende, er Ivan klønete og sosialt usikker. Han har fortsatt tannregulering, går med klær som ikke passer ham helt, og snakker av og til på en måte som gjør at folk tror han er rar. Men Ivan har en gave. Han er et sjakkvidunder. Som barn vant han turneringer mot voksne. Men nå er han fastlåst. Karrieren har stagnert. Og som broren har han akkurat mistet faren sin. Boka begynner kort etter farens død. Sorgen ligger over alt som skjer. Ivan reiser til et lite kultursenter på landet i Irland for å holde en sjakk-workshop. Der møter han Margaret. Margaret er programdirektør på kultursenteret. Hun er trettiseks år gammel – fjorten år eldre enn Ivan. Hun er på vei ut av et turbulent ekteskap med en alkoholiker. Hun føler at livet hennes nesten er over. Men noe skjer mellom dem den kvelden. Noe ekte. Noe ingen av dem hadde forventet. Og snart innleder de et hemmelig forhold, til tross for aldersforskjellen, til tross for at hele samfunnet rundt dem ville mislike det. Samtidig følger vi Peter i Dublin. Peter har et komplisert kjærlighetsliv – kanskje litt for komplisert. Han har en kjæreste som heter Naomi. Hun er bare tjuetre år, en student, og lever uten fast bolig. Naomi tjener litt ekstra penger ved å selge bilder av seg selv på internett. Peter støtter henne økonomisk, men forholdet deres er ikke enkelt. Samtidig kan ikke Peter slippe taket på en kvinne som heter Sylvia. Sylvia er Peters eks-kjæreste fra studietiden. Hun jobber nå som litteraturprofessor. De var dypt forelsket i hverandre. Men en bilulykke ødela alt. Sylvia lever med kroniske smerter som gjør et tradisjonelt forhold umulig. Likevel kan ingen av dem helt slippe den andre. Resten av boka følger disse menneskene gjennom høsten i Irland. Vi følger forholdet mellom Ivan og Margaret. Vi følger Peters indre kamp mellom Naomi og Sylvia. Og vi følger – kanskje viktigst av alt – den dype, smertefulle konflikten mellom de to brødrene som ikke vet hvordan de skal være glad i hverandre etter farens død. Det høres komplisert ut. Og det er det. Men det er nettopp denne kompleksiteten som gjør boka så vakker. For dette er ikke bare en historie om kjærlighet. Det er en historie om alt det vanskelige ved å være menneske. En god roman handler aldri bare om handlingen. Den handler om noe større. Den handler om livet selv. Og Intermezzo tar opp noen av de aller største temaene vi kan tenke oss. Det første temaet er sorg. Hele boka ligger under en skygge fra farens død. Han er nesten aldri til stede i selve fortellingen – men han er over alt. Hver tanke Peter har om Ivan, hver tanke Ivan har om Peter, hver beslutning de tar, er på en eller annen måte preget av sorgen. Sally Rooney skildrer denne sorgen på en måte jeg har sett få andre forfattere klare. Hun viser oss at sorg ikke bare er triste øyeblikk. Sorg er en konstant tyngde du bærer med deg, selv når du ler. Selv når du elsker. Selv når du sover. Og hun viser oss hvordan to mennesker kan miste den samme personen, men sørge helt forskjellig. Peter blir mer kontrollerende, mer rasende, mer urolig. Ivan blir mer tilbaketrukket, mer ettertenksom, mer redd. Og det er nettopp denne forskjellen som driver brødrene fra hverandre. Det andre temaet er kjærlighet. Men kjærlighet i alle dens former. Romantisk kjærlighet, ja. Men også brorkjærlighet. Vennskap som blir mer enn vennskap. Kjærlighet til en gammel hund. Kjærlighet til en hobby. Kjærlighet til en jobb. Rooney viser oss at kjærlighet ikke er én ting – den er hundre ting, og alle er like ekte. Boka utforsker også aldersforskjeller i forhold. Både Ivan og Margaret (tjueto og trettiseks) og Peter og Naomi (trettito og tjuetre) lever i forhold der det er stor aldersforskjell. Men Rooney dømmer ikke. Hun lar deg som leser tenke selv. Er disse forholdene sunne? Er de etisk i orden? Er de bare et uttrykk for ensomhet? Det tredje temaet er noe jeg synes er det vakreste ved boka. Hvor uperfekte vi mennesker er. Alle karakterene i Intermezzo gjør feil. Alle skader andre mennesker, ofte uten å mene det. Alle sier dumme ting. Alle gjør valg de senere angrer på. Peter er av og til en idiot mot broren sin. Ivan er av og til urettferdig mot Peter. Margaret tar valg som ikke alltid er kloke. Sylvia stenger Peter ute. Naomi manipulerer. Men ingen av dem er onde. Alle prøver. Alle vil bli elsket. Alle vil elske. Og de feiler, om og om igjen, fordi det er det vi mennesker gjør. Det fjerde temaet er kommunikasjon. Eller mer presist – hvor vanskelig det er å virkelig si det vi mener til de vi er glad i. Boka er full av samtaler der to mennesker snakker forbi hverandre. Der ordene ikke når frem. Der ekte følelser blir skjult bak høflighet, eller sinne, eller bare tausheten. Vi har snakket om dette i en tidligere episode om sosiale koder i Norge. Mange av oss er kjent med dette. Vi vil si noe viktig til noen vi er glad i, men ordene blir feil. Eller vi sier ingenting. Og så går dagene, og det vi burde ha sagt forblir usagt. Rooney lar oss kjenne på det. Smerten i det. Men også vakkerheten i det. For når karakterene endelig klarer å si det de mener, er det som om hele boka holder pusten. Disse temaene henger sammen. Sorg gjør oss redde for å elske. Kjærlighet blir vanskelig å uttrykke. Ord faller til kort. Vi gjør feil. Vi gjør det igjen. Men vi prøver. Det er kanskje det aller mest menneskelige Rooney viser oss. Vi prøver. En av tingene jeg elsker mest med god litteratur, er at den jobber på flere nivåer samtidig. Du kan lese Intermezzo bare for handlingen, og det er en god opplevelse. Men hvis du leser litt nærmere, ser du at Sally Rooney har lagt inn noen helt spesielle symboler i boka. Disse symbolene forteller deg noe dypere om hva boka egentlig handler om. La oss se på de tre viktigste. Det første symbolet er sjakk. På overflaten er sjakk bare Ivans hobby. Han er et tidligere sjakkvidunder, og han prøver å bygge opp karrieren sin igjen. Men sjakk er mye mer enn det i denne boka. Sjakk er en metafor for livet. Tenk litt over det. I sjakk har du klare regler. Brikkene beveger seg på bestemte måter. Du vet alltid hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt. Det er ren logikk og ren strategi. Men livet er ikke sånn. I livet finnes det ingen klare regler. Du vet aldri helt sikkert hva det er rett å gjøre. Du vet aldri helt sikkert hva som vil skje. Og Ivan, som har brukt hele oppveksten sin på å mestre sjakkens regler, må nå lære de mye vanskeligere reglene for mellommenneskelige forhold. Og det viser seg å være vanskeligere enn noen sjakkpartie. Sjakk handler også om makt. Hvem har overtaket? Hvem har kontrollen? Hvem flytter sin brikke smartere enn den andre? Og Rooney lar dette skinne gjennom i alle relasjonene i boka. Forholdet mellom Peter og Naomi er et maktspill. Forholdet mellom Peter og Ivan er et maktspill. Selv den ømme romansen mellom Ivan og Margaret har sine egne små maktforskyvninger. Det andre symbolet er noe jeg synes er fascinerende. Det heter «det grønne hatt-problemet». Det er et logisk paradoks som Sylvia, litteraturprofessoren, stiller flere ganger gjennom boka. Det går omtrent sånn: hvis jeg sier «alle hattene mine er grønne», og det viser seg at jeg lyver – hva er løgnen da? Enten betyr det at jeg har noen hatter som ikke er grønne. Eller det betyr at jeg ikke har noen hatter i det hele tatt. Begge tolkningene er logisk gyldige. Det høres kanskje litt akademisk ut. Men poenget er vakkert. Rooney bruker dette til å vise oss noe viktig. Språket vårt klarer ikke alltid å fange virkeligheten. Vi prøver å sette livet inn i klare kategorier. Sant eller usant. Riktig eller galt. Kjærlighet eller ikke kjærlighet. Men virkeligheten er nesten alltid mer komplisert enn ordene våre. Dette er kjernen i hele boka. Peter prøver å sette etiketter på følelsene sine, men de passer aldri helt. Ivan prøver å forklare forholdet til Margaret, men ordene blir feil. Vi har alle opplevd det samme. Vi vet hva vi føler, men når vi prøver å si det, blir det aldri helt riktig. Det tredje symbolet er hunden Alexei. Alexei er Ivans hund. Han er gammel, og var fars hund opprinnelig. På en måte er Alexei det siste fysiske båndet til faren – et levende minne om en mann som er borte. Men hunden er mer enn det. Hunden representerer noe Rooney mener om livet selv. Alexei vet ingenting om tid. Han vet ingenting om sorg. Han vet ingenting om aldersforskjeller eller sjakkkarrierer eller advokatjobber. Han bare elsker Ivan. Hver dag. Helt enkelt. Helt uten betingelser. Og det er noe vakkert i det. Midt i all kompleksitet og smerte og forvirring, viser Rooney oss en hund som bare lever. Som bare elsker. Det er kanskje det mest håpefulle bildet i hele boka. Nå skal jeg si noe direkte til deg som lærer norsk. Hvis du virkelig vil bli flink i norsk, må du lese skjønnlitteratur. Jeg vet at det høres skummelt ut for mange. Romaner er lange. Språket er ofte vanskelig. Det føles kanskje som et stort prosjekt. Men jeg lover deg – det finnes ingen bedre måte å bli ordentlig god i et språk på. La meg fortelle deg om min egen reise med italiensk. Jeg begynte med apper. Jeg så på YouTube-videoer. Jeg så filmer dubbet til italiensk. Jeg fant meg en privatlærer. Alt dette hjalp meg, og jeg kom et godt stykke på vei. Men det var ikke før jeg begynte å lese bøker at noe virkelig forandret seg. Først leste jeg Roald Dahl på italiensk. Det er barnebøker, ja, men språket er rikt og morsomt. Så leste jeg Erlend Loe i italiensk oversettelse. Så Harry Potter. Og til slutt – etter mange måneder – var jeg klar for ordentlig voksen litteratur. Som Sally Rooney. På italiensk. Og noe magisk skjedde. Plutselig forsto jeg samtaler på en helt annen måte. Plutselig kunne jeg uttrykke meg med setninger som hørtes naturlige ut. Ordforrådet mitt eksploderte. Setningsstrukturen ble en del av meg, ikke noe jeg måtte tenke på. Hvorfor virker bøker så bra? For det første får du eksponering for ordforråd som du aldri ville møtt ellers. En vanlig roman inneholder tusenvis av forskjellige ord. I løpet av en bok ser du dem brukt i ekte kontekst, om og om igjen. Du lærer dem uten å pugge dem. For det andre lærer du hvordan setninger faktisk bygges av flinke forfattere. Du blir kjent med rytmen i språket. Du ser hvordan en god setning ser ut, hvordan en god dialog høres ut. Etter en stund begynner du selv å skrive bedre, helt automatisk. For det tredje – og dette er kanskje det viktigste – blir du dratt inn i en historie. Du glemmer at du er en student. Du blir bare en leser. Du leser fordi du vil vite hva som skjer videre, ikke fordi du må. Og den motivasjonen er gull verdt. Så hvor passer Intermezzo inn i alt dette? Intermezzo finnes på norsk, oversatt av Hilde Rød-Larsen. Og oversettelsen er meget god, ifølge norske kritikere. Faktisk er oversettelser ofte en god inngang for språkelever. Hvorfor? Fordi språket i en oversettelse er ofte litt mer standardisert enn i original norsk litteratur. Det er ekte god norsk, men uten de aller mest spesielle dialektordene eller utdaterte uttrykkene du av og til møter hos norske klassikere. Men la meg være ærlig. Intermezzo er ikke en lett bok. Hvis du er helt på begynnernivå, er det kanskje for tidlig. Da anbefaler jeg å begynne et annet sted. Start med Erlend Loe – språket hans er vakkert og enkelt på samme tid. Eller les Harry Potter på norsk. Eller noen av Roald Dahls bøker. Bygg deg opp. Når du har lest et par enklere bøker, er du klar for noe som Intermezzo. Her er noen praktiske tips fra meg. Ikke slå opp hvert eneste ord du ikke forstår. Det dreper leselysten. Slå opp bare de ordene som gjentas mange ganger, eller som du virkelig trenger for å forstå handlingen. Les for flyt. Hvis du forstår omtrent åtti prosent av en setning, er det godt nok. Du vil overraskes over hvor mye du faktisk forstår når du bare slipper deg løs. Sett av tid. Bare tjue minutter om dagen. Helst på morgenen eller før du legger deg. Bygg det inn i hverdagen som en vane. Og viktigst av alt: les noe du faktisk er interessert i. Hvis du elsker romantikk, les romantikk. Hvis du elsker krim, les krim. Skjønnlitteratur er ikke medisin du må svelge. Det er noe vakkert du skal nyte. Og en dag, kanskje neste år, kanskje om to år, vil du sitte med en norsk roman og innse at du leser flytende. Det er et fantastisk øyeblikk. Jeg lover. Vi har snakket om mye i denne episoden. Vi har snakket om Sally Rooney som forfatter. Vi har gått gjennom handlingen i Intermezzo. Vi har sett på de store temaene – sorg, kjærlighet, kommunikasjon, menneskelighet. Vi har utforsket symbolene – sjakken, det grønne hatt-problemet, hunden Alexei. Og vi har snakket om hvorfor skjønnlitteratur er en av de aller beste måtene å lære norsk på. Men helt til slutt vil jeg gå tilbake til det jeg sa i begynnelsen. Hvorfor traff denne boka meg så hardt? Jeg tror svaret ligger i hva slags tid vi lever i. Vi lever i en tid der mange føler seg ensomme, selv om vi har flere kontakter enn noen gang før i historien. Vi har telefonene fulle av meldinger, men færre ekte samtaler. Vi har sosiale medier, men færre virkelige venner. Vi har dating-apper, men slitsommere kjærlighetsliv. Vi lever i en tid der vi sliter med å si det vi mener. Vi vet ikke alltid hva som er lov å føle, hva som er lov å ønske, hva som er lov å si høyt. Vi er redde for å bli misforstått. Vi er redde for å bli dømt. Vi lever i en tid med komplekse forhold som ikke passer inn i tradisjonelle kategorier. Aldersforskjeller. Sammensatte familier. Vennskap som blir mer enn vennskap. Eks-kjærester som forblir nære. Forhold som ikke har et navn. Og vi lever i en tid der vi mister mennesker vi er glad i, uten å vite helt hvordan vi skal sørge. Sorgens regler er ikke det de en gang var. Folk forventer at vi skal være «over det» etter et par måneder. Men sorgen forsvinner aldri helt. Den bare forandrer form. Intermezzo handler om alle disse tingene. Det er det jeg tror gjør at boka treffer så hardt. Den setter ord på følelser vi har, men som vi sjelden hører beskrevet så presist. Den viser oss mennesker som strever akkurat slik vi strever. Som elsker uperfekt, akkurat slik vi elsker. Som taper, akkurat slik vi taper. Som likevel reiser seg, akkurat slik vi gjør. En av de mest tankevekkende innsiktene i boka er denne: språk faller til kort i å beskrive virkeligheten. Vi prøver å sette ord på alt – på kjærlighet, på sorg, på hva vi er for hverandre. Men ordene treffer aldri helt. Likevel må vi prøve. Det er det å være menneske. Sally Rooney viser oss også at kjærlighet ikke er et regnestykke som må gå opp. At sorg ikke forsvinner – men at den kan forandre oss til noe nytt. At vi er uperfekte mennesker som prøver vårt beste. Og at det er nok. Hvis du har hørt på denne podkasten en stund, har du kanskje merket noen tråder mellom episodene. Vi har snakket om ensomhet blant eldre. Vi har snakket om press blant unge. Vi har snakket om handlekraft og hvordan vi tar ansvar for vårt eget liv. Intermezzo er på en måte en samtale med alle disse temaene. Det er en bok om hvordan vi navigerer i et komplisert moderne liv. Så hvis jeg skal gi deg ett siste råd basert på denne episoden, er det dette. Hvis du leser én roman på norsk i år, så la det være denne. Eller en annen av Sally Rooneys bøker. Eller en helt annen bok – en bok du faktisk er nysgjerrig på, en bok som trekker deg. Ikke fordi det er pensum. Ikke fordi noen sier du skal. Men fordi god litteratur gjør oss litt mer menneskelige. Litt mer åpne. Litt mer i stand til å forstå oss selv og andre. Og litt bedre i norsk, som en fantastisk bonus. Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Way 2 Norway. Jeg håper jeg har gitt deg lyst til å lese Intermezzo – eller i det minste lyst til å åpne en norsk roman snart. Jeg vil veldig gjerne høre fra deg. Har du lest Intermezzo eller en annen Sally Rooney-bok? Hva tenker du om hennes forfatterskap? Og hva er den siste boka du virkelig elsket – på norsk, på engelsk, eller på et hvilket som helst språk? Skriv gjerne i kommentarfeltet. Jeg leser alt, og jeg elsker boktips. Hvis du likte episoden, trykk «liker» og abonner på kanalen. Det hjelper meg enormt med å nå flere som lærer norsk. Og husk: vil du ha fullt manus, ordliste og et grundig oppgavehefte til denne episoden, finner du alt på Patreon. Lenken ligger i beskrivelsen. God lesing. Og vi snakkes i neste episode!