Norge i VM: Haaland, Ødegaard og 28 års venting | Norwegian Listening Practice #51

# Manus Hei alle sammen, og hjertelig velkommen til Way 2 Norway! Jeg heter Erlend, og dette er podkasten for deg som vil lære norsk på en naturlig og effektiv måte – gjennom ekte temaer, ekte språk og ekte historier fra det norske samfunnet. Enten du er nybegynner eller har kommet langt, er målet mitt å hjelpe deg å bli tryggere og bedre i norsk. Hvis du er ny her, håper jeg du trykker «liker» og abonnerer på kanalen. Og vil du virkelig få mest mulig ut av læringen din? På Patreon finner du fullt manus, en grundig ordliste og et komplett oppgavehefte til hver eneste episode. Det er den perfekte måten å gjøre lyttingen om til ordentlig, aktiv læring. Lenken ligger i beskrivelsen. I dag skal vi snakke om noe som har grepet hele Norge akkurat nå. Noe som har fått halvannen million nordmenn til å sitte våkne midt på natta. Noe som ingen i dette landet snakker om uten å smile. Vi skal snakke om fotball-VM. Eller mer presist – om Norge i fotball-VM. For etter tjueåtte års venting er Norge endelig tilbake på fotballens største scene. Og det betyr så uendelig mye mer enn bare en idrettsbegivenhet. Det handler om håp. Om en hel generasjon nordmenn som har drømt om dette. Om stolthet. Og om et helt land som plutselig samles foran TV-skjermen på en måte vi knapt har sett før. I denne episoden skal vi forstå hvorfor dette VM er så stort. Vi skal snakke om hvorfor tjueåtte år uten VM har formet noe inni nordmenn. Vi skal bli kjent med stjernene på laget – Erling Braut Haaland fra Bryne, Martin Ødegaard fra Drammen, og mange andre. Vi skal se på sjansene Norge har, og hvem motstanderne er. Og helt til slutt skal vi snakke om hvorfor idrett kan bety så mye for et helt land – og hvorfor du som lærer norsk bør være med på festen. Du trenger ikke å elske fotball for å være med. Faktisk håper jeg denne episoden gir deg lyst til å oppleve dette VM i Norge fra innsiden, uansett hva du tenker om sport vanligvis. Da setter vi i gang! La meg ta deg med tilbake til natt til onsdag denne uka. Klokken er like over midnatt. Norge sover. Det vil si – Norge skulle sove. Vanligvis ligger landet stille og mørkt på en vanlig tirsdagskveld i juni. Folk har lagt seg. Lysene er slukket. Bare en og annen lastebil ruller på motorveiene. Men ikke denne natta. Denne natta sitter halvannen million nordmenn klistret til TV-skjermen. Tenk litt over det. Norge er et land med fem millioner mennesker totalt. Halvannen million er nesten en tredjedel av hele befolkningen. Det er familier i pyjamas i stuene sine. Det er venner som har samlet seg på sportsbarer over hele landet. Det er kollegaer som har avtalt å se sammen. Det er foreldre som har latt barna være våkne, fordi noen ting er viktigere enn skoledagen i morgen. På toppen var det 1 476 000 seere på TV 2. Det ga kanalen en seerandel på 97 prosent. Det betyr at av alle som så på TV i Norge akkurat det øyeblikket, så 97 av 100 på den samme kampen. Det er nesten utrolig. Du finner knapt noe annet program i Norge som klarer det. Sportsredaktøren i TV 2 sa noe veldig presist om dette. Han sa at Norge er rammet av «en kollektiv VM-eufori». Eufori betyr en veldig sterk, nesten boblende glede. Og «kollektiv» betyr at den deles av mange mennesker samtidig. Det er nettopp det som skjer akkurat nå. Et helt land er glad sammen. Et helt land er våkent sammen. Et helt land håper sammen. Og det skjer fordi Norge er tilbake i fotball-VM for første gang siden 1998. Det er tjueåtte år siden. En hel generasjon nordmenn har vokst opp uten noensinne å oppleve sitt land i et VM. Mange av dagens unge voksne var ikke engang født sist gang Norge spilte i et mesterskap. Så nå tenker du kanskje: «Ja, men jeg bryr meg ikke om fotball. Hvorfor skal jeg høre på denne episoden?» Det er et godt spørsmål. Og jeg vil gi deg et ærlig svar. Du trenger ikke å elske fotball for å være interessert i det som skjer i Norge akkurat nå. For dette handler ikke bare om fotball. Det handler om norsk kultur. Det handler om hvordan et helt land kan samles om noe felles. Det handler om identitet, om historie, om følelser. Hvis du bor i Norge, eller hvis du planlegger å besøke Norge, eller hvis du bare vil forstå nordmenn bedre – så er dette en samtale du vil ha hørt. Og forresten: Norge slo Irak 4-1 den natta. Erling Braut Haaland scoret to mål. Men det får vi snakke mer om snart. Først må vi forstå hvorfor dette VM er så stort. For å forstå følelsen i Norge akkurat nå, må du forstå hva som har skjedd – og hva som ikke har skjedd – de siste tretti årene. La oss gå tilbake til 90-tallet. Da var Norge en stor fotballnasjon. Det høres kanskje rart ut i dag, men det er sant. På 90-tallet hadde Norge en gylden generasjon spillere som spilte i Premier League og andre store ligaer i Europa. Navn som Tore André Flo, Ole Gunnar Solskjær, Henning Berg, Kjetil Rekdal og mange andre. Norge spilte VM i USA i 1994. Den 22. juni det året – nesten på dagen tjueåtte år før kampen mot Irak i år – møtte Norge Mexico. Den kampen er fortsatt den mest sette TV-sendingen i norsk historie. 2 139 000 nordmenn så på. Og da var Norge bare fire millioner mennesker totalt. Norge kvalifiserte seg også til VM i 1998 i Frankrike. Slo Brasil i gruppespillet, en av de største overraskelsene i VM-historien. Det var en tid hvor nordmenn følte at fotball var noe Norge kunne være med på, helt på toppen. Og så stoppet det. VM i 2002. Norge kom ikke med. VM i 2006. Norge kom ikke med. VM i 2010. Norge kom ikke med. VM i 2014. VM i 2018. VM i 2022. Hver gang – ingen Norge. Tretti år. Sju verdensmesterskap på rad. Norge satt hjemme hver eneste gang. Tenk litt over hva det gjør med et folk. Tenk på alle barna som vokste opp uten å oppleve sitt land i et VM. De som ble født på 90-tallet, 2000-tallet, 2010-tallet. De så Brasil, Tyskland og Spania løfte trofeer. De så foreldrene sine fortelle om Flo og Solskjær og 1994. Men de hadde aldri opplevd det selv. Norge er et land som er vant til å være best. Vi er fantastiske på ski. Vi vinner medaljer i skiskyting hvert eneste år. Vi har de beste langrennsløperne i verden. Men fotball – det er noe annet. Fotball er den største idretten i verden. Og i fotball var vi nesten alltid for små. Hver gang det var kvalifisering, kom håpet. Kanskje denne gangen? Og hver gang kom skuffelsen. En kamp tapt på straffespark mot Romania. En uavgjort hjemme mot Tyrkia. Et selvmål mot Spania. Etter en stund begynte mange nordmenn å tro at det aldri kom til å skje igjen. At Norge bare ikke var et fotballand lenger. At den gylne tida var over. Men noe har endret seg. En ny generasjon spillere har vokst opp. Spillere som lærte å spille i en tid med YouTube og PlayStation. Spillere som har drømt om VM siden de var små. Spillere som ikke vet hva det vil si å gi opp. Og en av dem heter Erling Braut Haaland. Han er den vi skal snakke om nå. For å forstå hvor stor Haaland er, må jeg prøve å forklare det med et bilde. Tenk deg at du går ned en gate i hvilken som helst by i verden. Tokyo, São Paulo, New York, Lagos, Mumbai. Du møter en tilfeldig person og spør: «Kan du nevne en norsk person?» Det er sannsynlig at svaret blir Erling Braut Haaland. Han er kanskje den mest kjente nordmannen som lever akkurat nå. Tjuefem år gammel. Spiss for Manchester City i den engelske Premier League. Scorer mål i et tempo verden knapt har sett før. Sterk som en okse. Rask som en sprinter. Klinisk foran mål. Og på toppen – ydmyk, jordnær og helt åpenbart i sitt ess når han spiller fotball. Det utrolige er hvor han kommer fra. Haaland er fra Bryne. Bryne er en liten by på Jæren, sør i Rogaland. Bare omtrent 13 000 mennesker bor der. Det er flatt land, med kuer på beite og mye regn. Det er ikke akkurat det stedet du ville tippe at en av verdens beste fotballspillere skulle vokse opp. Men det er noe spesielt med Bryne. Folk derfra er kjent for å være hardtarbeidende. De gir ikke opp lett. Og Erling fikk litt av alt med seg fra familien. Faren hans heter Alf-Inge Haaland, eller «Alfie» som han ble kalt. Han var også fotballspiller, og spilte mange år i Premier League for klubber som Leeds og Manchester City. Moren hans, Gry Marita, var en flink syvkjemper i friidrett. Så genene var i orden, kan vi trygt si. Men det var noe mer enn gener. Det var besattheten. Haaland har fortalt at som ung så han hver eneste fotballkamp han kunne på TV. Han studerte spillere ned til minste detalj. En av favorittene var Jamie Vardy, og Haaland fortalte at han særlig studerte hvordan Vardy beveget seg for å unngå offside-fellen. Tenk litt over det. En ung gutt som sitter og analyserer offside-bevegelser. Det er ikke vanlig. I natt til onsdag, i sin aller første VM-kamp, scoret han to mål mot Irak. Allerede i sin VM-debut tangerte han Kjetil Rekdals rekord som tidenes norske VM-målscorer. Etter kampen sa han noe veldig typisk Haaland: «Jeg må fortelle ham at jeg kommer etter ham for den rekorden der.» Han er ikke ferdig. Han har bare så vidt begynt. For nordmenn er Haaland mer enn bare en fotballspiller. Han er et symbol. Han er beviset på at en gutt fra en bitteliten by i Norge kan bli verdens beste i sitt felt. At du ikke trenger å være født i Brasil eller Argentina for å nå helt til topps. At hardt arbeid og besatthet kan ta deg overalt. Og selv om han nå er en av verdens største stjerner, oppfører han seg fortsatt som en gutt fra Bryne. Ydmyk. Smilende. Glad i moren sin. Det er kanskje det aller mest norske ved ham. Hvis Haaland er motoren som scorer målene, så er Martin Ødegaard hjernen som styrer hele laget. Ødegaard er kapteinen for det norske landslaget. Han er også kaptein for Arsenal, en av de største klubbene i England. Han er tjuesju år gammel, og han har vært på fotballverdenens radar nesten hele livet. La meg fortelle deg historien hans. Martin er fra Drammen, en by ikke langt fra Oslo. Som de fleste norske barn begynte han med fotball veldig tidlig. Men det var noe annet med Martin. Allerede da han var seks år gammel, kunne han skyte en fotball i seksti kilometer i timen. Tenk litt over det. Seks år gammel. Han spilte sin første seniorkamp for Strømsgodset da han var tretten år. Tretten. På den alderen er de fleste norske barn på ungdomsskolen og tenker mest på spillkonsoll og fotball med vennene i parken. Martin spilte allerede mot voksne menn. Da han var femten, var han allerede verdens mest etterspurte vidunderbarn. Alle de største klubbene i Europa ville ha ham. Barcelona, Bayern München, Real Madrid, Manchester United – alle ville ha den lille gutten fra Drammen. Den daværende Bayern München-treneren Pep Guardiola, som er regnet som en av tidenes beste fotballhjerne, sa noe veldig sterkt om Ødegaard. Han sa: «Jeg trengte fem minutter for å se at han har det som skal til.» Fem minutter. Det er alt Guardiola trengte for å forstå hva slags talent han hadde foran seg. Men veien til toppen var ikke rett. Ødegaard valgte Real Madrid som femtenåring. Det var en enorm overgang. Men der ble han for ung for førstelaget. Han ble lånt ut til mindre klubber – Heerenveen i Nederland, Vitesse i Nederland, Real Sociedad i Spania. Mange trodde han skulle bli en av disse «vidunderbarna som ikke nådde toppen». Men Ødegaard er ikke som de fleste. Han er tålmodig. Han er stille. Han stoler på arbeidet sitt. I 2021 gikk han til Arsenal. Og der har han funnet hjemmet sitt. Han ble kaptein for laget i 2022. Han har ledet Arsenal til Premier League-tittelen og til Champions League-finalen. Hva er det som gjør Ødegaard så spesiell på banen? Han er ikke den raskeste. Han er ikke den sterkeste. Han er ikke spesielt høy. Men han har noe veldig sjeldent. Han har en evne til å se spillet noen sekunder før alle andre. Han kan stå med ballen i ti tideler av et sekund og likevel vite presist hvor alle andre er på banen, og hvor de skal være i neste sekund. Han er en kunstner med ballen. En tenker. En fotballintellektuell. Og som leder er han helt annerledes enn Haaland. Mens Haaland brøler etter et mål, er Ødegaard rolig. Mens Haaland flexer musklene, smiler Ødegaard forsiktig. Mens Haaland snakker hardt og direkte, snakker Ødegaard ettertenksomt. For nordmenn er Ødegaard en perfekt kaptein. Han er flink uten å skryte. Han er rolig under press. Han leder med eksempel, ikke med høye ord. Han passer inn i en lang norsk tradisjon: dem som er best, uten å trenge å si det selv. Haaland og Ødegaard sammen er drømmekombinasjonen for Norge. Den ene scorer målene. Den andre lager dem. Det er lett å bli fanget av historiene om Haaland og Ødegaard. Men det norske landslaget har tjueseks spillere – og det er nettopp denne dybden som har gjort at Norge endelig er tilbake i et VM. La meg ta deg gjennom noen av de andre stjernene. Først, Antonio Nusa. Tjueén år gammel, fra Langhus utenfor Oslo. Han spiller for RB Leipzig i Tyskland. Når han får ballen på Ullevaal Stadion, jubler publikum allerede før han har gjort noe. Hvorfor? Fordi han er en av Europas mest spennende driblere. Han kan ta ballen og løpe forbi tre, fire motstandere som om de står stille. Han har scoret drømmemål mot Italia – ett hjemme på Ullevaal, ett borte på San Siro. Da han ble spurt om hvordan han ble så god, sa han noe veldig sjarmerende: «Jeg så på klipp av Neymar på YouTube og gikk ut for å prøve å kopiere ham.» Så har vi Patrick Berg. Tjueåtte år gammel, fra Bodø. Han spiller for Bodø/Glimt, den lille klubben helt nord i Norge som de siste årene har sjokkert hele Europa i Champions League. Patrick er midtbanespiller, og han kommer fra en av Norges mest kjente fotballfamilier. Bestefaren Harald «Dutte» Berg regnes som en av tidenes beste norske spillere. Faren Ørjan spilte for landslaget. Onklene var også profesjonelle. Patrick var nesten klar for å slutte med fotball for noen år siden. I dag er han kaptein for Bodø/Glimt og en av Norges viktigste spillere. Alexander Sørloth er den store, sterke spissen som er Haalands backup. Han er fra Trondheim, og er tretti år gammel. Han har spilt fotball i sju forskjellige land. I dag spiller han for Atlético Madrid i Spania, og er en av Europas farligste spisser i lufta. Faren hans, Gøran, spilte også for Norge i VM i 1994. Julian Ryerson er backen fra Lyngdal, en liten by sør i Norge. Han spiller for Borussia Dortmund og er kjent som en av Tysklands hardeste forsvarsspillere. Da Dortmund møtte PSG i Champions League-semifinalen, holdt han Kylian Mbappé taus. Etter kampen sa han kort og direkte: «Vi måtte være best én mot én, og det var vi.» Det er typisk norsk – ingen store ord, bare jobben gjort. Og så har vi noen interessante karakterer. Oscar Bobb fra Oslo. Som tolv år gammel ble han kalt «en liten Messi» av norske TV-kommentatorer. I dag spiller han for Fulham i England. Morten Thorsby fra Oslo. Midtbanespilleren som har viet livet sitt til kampen mot klimaendringer. Han bærer draktnummer 2 på landslaget, ikke fordi han er høyreback, men som en referanse til togradsmålet i Parisavtalen – målet om å begrense klimaendringene til to grader. Han sykler til trening, han reiser med tog hvis han kan, og han har overbevist klubber om å sette opp solcellepaneler på taket. Og helt øverst står landslagstreneren Ståle Solbakken. En av Norges mest erfarne fotballtrenere, kjent for sin sterke personlighet, sin humor og sin evne til å få spillere til å yte sitt beste. Det vakre med dette laget er at det representerer hele Norge geografisk. Du har spillere fra Hammerfest helt nord. Du har spillere fra Tønsberg sør i landet. Du har spillere fra Bergen i vest, fra Trondheim, fra Oslo, fra Bodø, fra små bygder du knapt har hørt om. Når Norge går på banen, er det ikke bare et lag. Det er en samling fra hele landet. Det er nordmenn fra alle kanter, samlet om én drøm. Og det er kanskje det som gjør det så vakkert. Så hva kan vi faktisk forvente av Norge i dette VM? La meg først forklare litt om hvordan VM fungerer, hvis du ikke er en stor fotballfan. I dette VM deltar førtiåtte lag. Det er flere enn noen gang før. Disse førtiåtte lagene blir delt opp i tolv grupper, med fire lag i hver gruppe. Hvert lag spiller mot de tre andre i gruppen sin. Topp to går alltid videre til utslagsturneringen. I tillegg går de åtte beste treerne videre. Etter gruppespillet blir det utslagsmodus – taper du én kamp, er du ute. Nå skal vi se på Norges gruppe. Norge er i gruppe med tre andre lag: Frankrike, Senegal og Irak. Frankrike er en av favorittene til å vinne hele VM. De har stjerner som Kylian Mbappé og Ousmane Dembélé, og de vant VM så sent som i 2018. De fleste eksperter regner Frankrike som klart best i gruppen. Senegal er en sterk afrikansk motstander. De har spillere i flere av de beste europeiske ligaene, og de er kjent for å være fysisk sterke og veldig raske. Irak er regnet som det svakeste laget i gruppen. Det var også Norges første motstander – kampen hvor 1,5 millioner nordmenn satt våkne midt på natta. Norge vant 4-1, takket være Haalands to mål. Hva er Norges sjanser for å gå videre fra gruppespillet? NRK har laget en spennende statistisk modell sammen med Norsk Regnesentral. De har bedt eksperter vurdere alle lagene, og deretter har de simulert hele VM femtitusen ganger. Tenk litt over det. Femtitusen forskjellige versjoner av VM, gjennomført av en datamaskin, basert på hvor sterke lagene er. Før Norge spilte den første kampen, ga modellen Norge omtrent syttitre prosent sjanse for å gå videre fra gruppespillet. Det er ganske bra. Etter seieren mot Irak er sjansen oppe i sytti­seks prosent – nesten helt sikkert. Faktisk leder Norge gruppen på målforskjell foran Frankrike akkurat nå. Men hvor langt kan Norge gå? Modellen sier omtrent førti prosent sjanse for å komme til åttedelsfinalen. Tjue prosent sjanse for kvartfinalen. Ti prosent sjanse for semifinalen. Fem prosent sjanse for finalen. Og helt øverst: sjansen for å vinne VM. Den ligger på rundt to og en halv prosent. Da Antonio Nusa fikk høre dette tallet, smilte han bredt og sa noe veldig norsk. Han sa: «To og en halv prosent er mer enn null, så det er OK, det. Det beste her er jo på en måte å slå oddsen.» Det er typisk norsk holdning. Realistisk og optimistisk på samme tid. Vi tror ikke vi skal vinne, men vi gir aldri opp håpet. Eksperten Carl-Erik Torp sa det enda bedre. Han sa: «Hvis alt klaffer, og flaksen er med Norge, så kan det absolutt skje. Men jeg er også mentalt forberedt på skuffelse.» Det er kanskje den vakreste setningen jeg har hørt om dette VM. Forberedt på skuffelse, men åpen for håp. Nordmenn elsker en god underdog-historie. Få tror Norge skal vinne. Men alle håper. Og det er nettopp det som gjør disse ukene så spennende. Hver kamp som kommer, kan være den siste. Hver seier er en gave. Og hvis Norge skulle gjøre noe stort i dette VM – noe ingen har trodd – så blir det en av de største historiene i norsk idrettshistorie noensinne. Men selv om det ikke skjer, har Norge allerede vunnet noe veldig viktig. Og det skal vi snakke om nå. Vi har snakket om mye i denne episoden. Vi har snakket om historien. Tjueåtte år uten VM, og hvor mye det har formet en hel generasjon nordmenn. Vi har blitt kjent med Haaland fra Bryne og Ødegaard fra Drammen. Vi har møtt resten av troppen, fra Bodø til Trondheim, fra Hammerfest til Lyngdal. Vi har sett på sjansene Norge har, og hvor langt vi realistisk kan komme. Men helt til slutt vil jeg snakke om noe som er enda viktigere enn alt dette. Selve følelsen i Norge akkurat nå. La meg ta deg tilbake til natt til onsdag igjen. 1,5 millioner nordmenn våkne. En tredjedel av befolkningen. Foreldre i pyjamas i stuene. Tenåringer som har fått lov til å være våkne for én gangs skyld. Vennegjenger som har samlet seg på sportsbarer over hele landet. Storskjermer på torget i flere byer. Folk i grupper som heier sammen, jubler sammen, holder pusten sammen. Og når Haaland scoret det første målet – da brøt det løs på samme tid i hele landet. Et felles brøl. Et felles smil. Det er noe veldig vakkert ved det. For tenk litt over hvor sjelden dette er i dag. Vi lever i en tid hvor mennesker er mer splittet enn noen gang. Vi har ulike sosiale medier. Vi følger ulike personer. Vi leser ulike nyheter. Vi tilhører ulike politiske grupper. Vi lever i forskjellige kulturelle bobler. Selv folk som bor i samme hus, ser ofte helt forskjellige ting på telefonene sine. Men i denne måneden – i akkurat disse ukene – sitter nordmenn fra Tromsø til Mandal og ser det samme. Heier på det samme. Sørger sammen når Norge taper. Jubler sammen når Norge scorer. Det er en form for fellesskap som er nesten umulig å lage på noen annen måte. Det er noe magisk ved det. Og det er nettopp dette du som lærer norsk har en helt unik mulighet til å oppleve nå. Hvis du bor i Norge, eller hvis du planlegger å besøke Norge i sommer – ikke gå glipp av denne sjansen. Gå inn på en sportsbar. Spør en kollega om hva de tenker om Norge i VM. Henge opp et lite norsk flagg. Gå på en allmenning hvor folk samles foran storskjerm. Du vil bli overrasket over hvor varmt folk reagerer når de ser at du er med på festen. Norske folk er ofte litt reserverte i hverdagen. Du har kanskje merket det – nordmenn snakker ikke alltid med fremmede på bussen, vi smiler ikke automatisk til folk vi ikke kjenner, vi holder ofte en viss avstand. Men i en VM-kontekst forsvinner alt dette. Folk klemmer fremmede etter et mål. Folk synger sammen. Folk deler sjokolade og øl med folk de aldri har møtt før. Det er en sjelden mulighet til å se nordmenn med skjoldene nede. For deg som lærer norsk, er dette også en gullgruve for språk. Lytt til kommentatorene på TV – språket deres er livlig og fullt av spennende uttrykk. Les sportsavisene. Hør på samtalene på kafeen dagen etter en kamp. Du vil møte norsk slik det faktisk snakkes når folk er engasjerte. Og helt til slutt vil jeg si noe ærlig. Uansett hvordan det går for Norge i dette VM – uansett om vi ryker ut i gruppespillet eller går helt til finalen – så har Norge allerede vunnet noe veldig viktig. Et helt land har funnet en grunn til å samles. Et helt land har funnet håpet igjen. Og en hel generasjon nordmenn opplever for første gang i livet sitt landet sitt i et VM. Det er kanskje det vakreste ved sport. Den makten den har til å samle mennesker som ellers ikke ville hatt noe felles. --- Tusen takk for at du har hørt på denne episoden av Way 2 Norway. Jeg håper jeg har gitt deg lyst til å være med på den norske VM-festen, uansett hvor i verden du befinner deg. Jeg vil veldig gjerne høre fra deg. Hvor i verden er du, og heier du på Norge eller et annet lag? Har du sett en av Norges kamper allerede? Hva tenker du om VM som fenomen? Skriv gjerne i kommentarfeltet – jeg leser alt! Hvis du likte episoden, trykk «liker» og abonner på kanalen. Det hjelper meg enormt med å nå flere som lærer norsk. Og husk: vil du ha fullt manus, ordliste og et grundig oppgavehefte til denne episoden, finner du alt på Patreon. Lenken ligger i beskrivelsen. Heia Norge! Og vi snakkes i neste episode!